Bergensavdelingens høsttur 2016: 101 serpentinere

Vi elsker å kjøre motorsykkel. Noen av oss har reist på flotte, dyre drømmeturer utenlands, slike «once-in-a-lifetime-happenings». Men av og til blir det for lenge mellom disse store turene. De siste årene har en av mine drømmer vært å utforske Nordvestlandet. En tur i våre nære omgivelser, likevel eksotisk, med vill natur og masse dansing på svingete veier. Kappkjøring mot klokka for å nå fergen, en naturlig pause med kaffe og svele, slippe gliset ut av hjelmen, strekke på beina og slippe fuktigheten ut av kjøredressen. Alt dette uten å tape tid. Selv med en hotellovernatting blir jo dette en tur på sparebluss. En tur uten dårlig samvittighet for å bruke opp halve feriebudsjettet til familien, samt en uke til egotripp av sårt oppspart ferie. Og endelig en tur med nok svinger!

Jeg har ofte gode ideer, men mangler noe guts til å sette det ut i livet. Da er det fantastisk å ha gode venner som utfyller egen svakhet. Jon Ivar er en handlingens mann. Plutselig en klubbkveld forteller han at han legger av gårde på tur på Nordvestlandet helga 9-11.september. – Ehh, kan jeg være med, spurte jeg litt beklemt? Hallo, dette er jo min drøm for høsten!

Motorsykler parkert

Dagen kom, og vi lot vær være vær. Fem entusiaster møttes på Shell på Haukås klare for tur. Og nordover bar det. Avkjøring fra E39 mot Masfjorden, svingete veier langs rv.570 tar lang tid, men her er turen målet. Kabelferga over Fensfjorden var første stopp. Litt proviant på den lokale nærbutikken hører med, her kjenner man bygdelivet på pulsen.

Så gikk turen videre gjennom Gulen og inn langs Sognefjorden. Takle er den våteste plassen på jord, alltid kjekt for Bergensere å reise gjennom et sted med et slikt rykte. Ved fergeleiet på Oppedal returnerer to av våre turkamerater.

El-fergen over Sognefjorden til Lavik, her er det naturskjønt bare å sitte og se. Fra Lavik unngår vi igjen E39 ved å kjøre rv.63 og rv.57 til Dale, og videre til Førde. – Klar for Pizza? Jahh!

Med magen fylt opp er kroppen klar for flere mil. Kysten videre retning Florø, så nordover langs fjord og fjell. Underveis på en stopp booker Jon Ivar overnatting på en hytte på Åheim. Målet denne dagen er Stad. -Rekker vi det? Det begynner å skumre. – Klart det! Jeg har aldri vært der og vet heller ikke hva som venter. Å komme opp på Stad i tussmørket var litt av en opplevelse. Her er panoramautsikt over det ville havet, Oppe på platået ser man til alle kanter, Her er sterk vind og regn, nærkontakt med naturkreftene. Og det spesielle lyset. Vel tilbake i hytta finner vi fort ut at vi må tilbake neste morgen.

Utsikt

Ny dag! Dagen starter med å pakke og vaske oss ut av hytta, så frokost på nærbutikken på Åheim. Regn, tett regn. Er det vits å reise ut? Jo, kom igjen, vi er jo her. På vei ut klarner det noe opp, værskifte. På Stad opplever vi all slags vær, men det letter. Fantastisk å se skipet som bryter mot bølgene på utsiden, lite som en fyrstikk. Wow.

På vei tilbake klarner det opp. Hans Joachim forlater oss her, han har satt ny personlig rekord på kjørestrekning disse dagene. Vi er to tilbake. Ny etappe, og enda en ferge. Jeg finner ut at jeg vil ringe Eli og Jens i HR Nordvest for å høre om vi kan treffes eller kjøre et stykke i lag. Jens er ikke vanskelig å be. Vi møter han underveis ved Ulsteinvik.

Stopp på Rekdal

Jon Ivar har vært kjentmann til nå, og det har fungert helt opp. Nå er vi lenger nord enn hans revirområde, så det er godt med ny los. Nye forslag til nye veier. Sola skinner og kjøregleden er på topp. Stopp på Rekdal. her kan vi se over fjorden der Eli og Jens bor. Videre bærer det innover Romsdalsfjorden i forholdsvis friskt tempo, til Åndalsnes. Burger og pause. Målet denne dagen er å kjøre Trollstigen. Jens vil returnere, men guttungen hans er ikke enig. Far er ikke vanskelig å be, så de blir med videre.

Vi har hatt en fantastisk tur til nå. Med svingete veier, fjord og fjell. Kan Trollstigen toppe dette? For å si det med en gang, Trollstigen var en stor skuffelse. Her var tåka tjukk som honningmelk. Og vi som hadde gledet oss til serpentinersvinger i oppoverbakke, giring, akselerasjon, kjenne på g-kreftene og samtidig nyte skjønnheten. Ja, ja. God unnskyldning for ny tur!

Trollstigen i tåkehavet

På toppen klarner det igjen opp. Fantastisk vakkert. Underveis blir igjen Jon Ivar og jeg overlatt til oss selv. Takk for turen og felleskapet, Jens. Men for oss står det mer spennende opplevelser på programmet denne dagen. På fergen over Norddalsfjorden opplever vi at enkelte fergemenn har sin egen yrkesstolthet. Her skulle motorsykler sist om bord, basta. Det medfører jo bare en del gøyale forbikjøringer opp fjellveien på andre siden. Ørnevegen ned til Geiranger er en opplevelse. Likeså Flydalsjuvet opp på andre siden. Siden det er mulig å komme enda høyere på motorsykkel valgte vi også å ta avstikkeren opp til Dalsnibba. Fantastisk utsikt, 1476 meter over havet, her ser vi det meste. Langt innover fjellheimen, og langt der nede ligger Geiranger. Sola skinner så vidt igjennom i horisonten under skylaget, for en opplevelse!

Utsikt

Pause i Stryn, det har blitt mørkt. Vi kjenner på at vi har en del mil i kroppen nå. Hadde vært godt med en bedre seng i natt. Hva med en natt på Hotell Aleksandria i Loen?

Etter en god natts søvn og en fantastisk frokost er vi klar for returen. Her er det også alternative ruter. «Verdens verste veg» står det på et skilt langs Nordfjorden. Vi velger Gaularfjell på vei hjem. Dette er også et serpentinereldorado. Hadde været vært bedre, kunne vi kjørt opp og ned her noen ganger. Så ny ferge, og Vikafjellet videre til Voss. Derfra kjenner vi veien godt.

For en opplevelse av en tur. Dette gjør vi igjen. Takk for initiativet og godt veivalg, Jon Ivar. Vi kaller denne artikkelen 101 serpentinere, men etter nærmere opptelling var det nok 140 slike, ditto ferister, 1400 km på tre innholdsrike dager, og mange hyggelige fergemenn!

Translate »